av Øyvind Baume

fra Etikk - en innføring, Kjelle Eyvind Johansen (red)
Cappelen, 1994

Tradisjonelt har det vært en strid mellom retninger innen etikk som mener at en strikt, rigorøs argumentasjon i etikk i siste instans er mulig og nødvendig og de som hevder at dette er uoppnåelig, og kanskje ikke engang ønskelig. Man må da i siste instans basere seg på skjønn, eller på etisk intuisjon, som det også kalles. Dette har ikke bare vært en strid om teoretiske posisjoner, men mellom oppfatninger som har blitt ansett å ha store forskjeller med hensyn til praktiske konsekvenser. 'Rigoristene' har tradisjonelt anklaget sine motstandere for løsaktighet i moralske spørsmål. For hvis ikke faste, unntaksfrie etiske normer kan forutsettes, så flyter alt, har de hevdet. For den menneskelige vilje er for vankelvoren til at den kan overlates å fatte skjønnsmessige etiske avgjørelser i utsatte posisjoner. - Kant må regnes til rigoristene. Kanskje også Platon. Antagelig også mange av utilitaristene. Kristen etikk (kanskje særlig i protestantiske fortolkninger) kan vel også regnes hit, men bildet er her broget.

Motargumentet har først og fremst vært at en rigoristisk tolkning av etikk ikke kommer til rette med livets mangfoldighet. Unntaksfritt å følge fastlagte prinsipper, kan i mer spesielle situasjoner føre til hårreisende konklusjoner. Anti-rigoristene anklager sine motstandere for en manglende forståelse av hvor komplekst og forskjelligartet livet kan arte seg. Det er halsbrekkende å forsøke å formulere prinsipper som unntaksfritt skal gjelde i alle situasjoner. De mener ikke at prinsippene skal legges til side, men at de ikke kan anvendes uavhengig av tillemping og skjønn.

Også de som legger vekt på at skjønn på en essensiell måte må forutsettes, har ærverdige filosofiske aner. Aristoteles kan oppfattes som en forfader. Vi har i begynnelsen av dette kapitlet nevnt hans syn om at det nivå av presisjon som tilstrebes i en diskusjon, må være tilpasset emnet, og at man ikke kan kreve stor nøyaktighet i etikk. La oss nå høre hva han selv sier i begynnelsen av sitt etiske hovedverk, Den nikomakiske etikk:

For man bør ikke tilstrebe det nøyaktige i samme grad ved alle drøftinger . . . Når vi taler om slike ting og ut fra slike forutsetninger, kan vi nøye oss med å påvise det sanne grovt og i omriss, . . . Det er karakteristisk for den dannede å søke etter nøyaktighet på ethvert område bare i den grad sakens natur tillater det. . .
Man må huske . . . [å] ikke kreve samme nøyaktighet i alle ting, men i hvert enkelt tilfelle i overensstemmelse med det foreliggende mate- riale og bare gå så langt som denne bestemte undersøkelse tilsier.⁵⁹

I 17-hundretallets Frankrike skjedde den historisk sett kanskje mest tilspissede form for en slik strid mellom rigorister og etikere som vektlegger livets mangfoldighet. I sine Provinsialbrev hudflettet og hånte Blaise Pascal de jesuittiske kasuister for deres løsaktige omgang med moral.⁶² De ble ikke levnet mye ære! Men det blir likevel ikke helt klart om kritikken er ment som et prinsipielt oppgjør med kasuistikk som etisk argumentasjonsmåte eller om den bare gjelder misbruk av metoden. (NB: Alle etiske argumentasjonsmåter kan mis- brukes til å "rettferdiggjøre" umoral!) Heller ikke blir det helt klart hva som er hans alternative etiske teori.

Så, hvordan skal vi forholde oss til dette? Må vi velge mellom å være en "udannet" rigorist eller å være "dannet" og moralsk løsaktig? - Et mål for dette kapitlet har vært å gi en teori for etisk argumenta- sjon som kommer til rette med og forener begge disse synspunktene. Den har lagt vekt på at til grunn for all etisk argumentasjon ligger strikte, unntaksfrie generelle etiske normer, men at det er forbundet med store vanskeligheter å komme til en endegyldig erkjennelse og formulering av disse.⁶³ (En tilstand av reflektert likevekt er en tilstand vi ved refleksjon kan nærme oss, men neppe noen gang definitivt nå.) Teorien legger på den ene siden en slags basis for objektivitet i moralske spørsmål i den forstand at det er noe "der" som kan erkjennes, og som man kan ha korrekte eller feilaktige oppfatninger om. At etikk er noe man kan ta feil om, er i seg selv en forutsetning om objektivitet - i en eller annen forstand. Dette grunnlag gis både ved teorien om de grunnleggende trekk ved "det etiske virkelighetsområde" (etiske egen- skaper som betingede, generalitetstesen, osv.), men også ved den rolle konsensus, som en form for hypotetisk enighet, spiller.

Men på den annen side er det understreket at de etiske metodene forutsetter bruk av skjønn, noe som utelukker en svært firkantet bruk av etiske prinsipper. Men det er en misforståelse at dette åpner slusene for vilkårlighet. Det gjelder selv ved bruk av kasuistikk eller metoden med prima facie normer. For ved begge disse metodene er det bare et annet etisk hensyn som kan oppveie et gitt etisk hensyn. Det er intet i disse metodene som tillater at for eksempel personlige, familiære eller nasJonale hensyn kan oppveie etiske hensyn.

I det hele ligger det i teorien en awisning av at det er en prinsipiell motsetning mellom bruk av skjønn og av eksplisitte regler. Et godt etisk skjønn er basert på regler, selv om man ikke er seg disse bevisst eller de ikke er blitt eksplisitt formulert. Det er forskjell på skjønn og vilkårlighet.

Dette innebærer ikke å legge etiske prinsipper til side som veivisere i etiske valg, og betyr enda mindre å gå inn for ureflektert "spontan- etikk". Tanken er heller at vi skal artikulere og anvende etiske normer og prinsipper, men at dette alltid må skje på en skjønnsom måte og med et våkent blikk for livets mangfoldigheter og i bevissthet om at vi ikke besitter den endelige innsikt i etiske spørsmål.