100% PENGER

Anton Hellesøy

(Fra Klassekampen 20140423, s. 20-21. Gjenngitt med forfatterens tillatelse)

I de siste par årene har det som kan fremstå som en litt sær idé om hva som bestemmer pengemengden i en økonomi, etter hvert fått mer og mer gehør, nå nylig helt inn i Bank of Englands indre kretser. Det sære ved ideen er at det ikke er sentralbankene, men de private bankene, som skaper de enorme pengemengdene som er i sirkulasjon i verdensøkonomien, og at bankene, helt utenfor sentralbankens kontroll, på egen hånd bestemmer mengden av penger i omløp.

Tanken er ikke ny, både Joseph Schumpeter og John M. Keynes mente at de private bankene hadde en nærmest ubegrenset mulighet til å utstede penger. Diverse heterodokse økonomer har siden holdt fast ved denne ideen og anvendt den i sine økonomiske teorier (for eksempel Hyman Minsky og Richard Werner), mens den står i sterk motstrid til den rådende nyklassiske økonomiske teorien, som tradisjonelt ikke engang inkluderer banker i sine modeller.

Ideen kom på et vis ut i offentligheten for halvannet år siden da Michael Kumhof, forskningssjef i Det internasjonale pengefondet (IMF), relanserte en gammel idé fra trettitallet om såkalt «100 prosent penger», det vil si at man skulle frata de private bankene deres privilegium å skape penger ex nihilo og la sentralbankene ta tilbake eneretten til utstedelse av penger («The Chicago Plan Revisited».)

Etter det er det flere kjente økonomer som har uttrykt sympati for denne ideen om hvordan penger skapes, Martin Wolf i Financial Times, professor Charles Goodhart ved London School of Economics og Adair Turner, tidligere sjef for det engelske finanstilsynet. Og det siste gjennombruddet for teorien er altså at noen sentrale økonomer i Bank of England nylig har offentliggjort en artikkel i bankens eget Quarterly Bulletin, kalt «Money creation in the modern economy.»

La oss se litt nærmere på denne kanskje ikke så sære ideen om hvordan penger blir til i et moderne samfunn. Vi kan starte med å se hva som skjer når du låner penger i en bank, for eksempel til et boligkjøp.

Du går i banken og sier hvor mye du trenger å låne og spør dem hvilke rentevilkår og nedbetalingstid de kan tilby. Banken på sin side spør hvilken evne du har til å betjene et lån og hvilken sikkerhet du kan stille med. Hvis begge parter er fornøyd med det de hører, så undertegner de en låneavtale. Låneavtalen blir for banken et verdipapir, mens lånebeløpet blir satt inn på din konto i banken. Det blir altså gjort et såkalt innskudd på din konto, men uten at det er overført penger fra noen annen konto i banken, eller at banken på noen måte garanterer for innskuddet. Innskuddet blir til ved noen tastetrykk på en PC, og det opptrer i bankens regnskap nøyaktig som om det er gjort et reelt innskudd på din konto. På denne måten skaper banken kreditt, og dermed penger, ut av løse luften, som det gjerne blir sagt. I dag regner vi med at så mye som 97 prosent av alle penger i omløp er slike som er skapt av de private bankene.

Ved hjelp av dette privilegiet kan banker i prinsippet skape så mye penger og kreditt som de bare vil. Det eneste som begrenser dem er deres egen vurdering av låntakernes evne til å betjene lånene og om renten står i forhold til risikoen forbundet med lånet. Gitt disse begrens-ningene, vil banken gjerne øke sine utlån så mye de kan, i dag særlig til kjøp av boliger som er forbundet med meget lav risiko. Aktivasiden blir blåst opp med nye lånebrev, og passivasiden med en tilsvarende mengde innskudd (= utlån).

Hva er så problemet med at de private bankene har overtatt utstedelsen av penger? Det viktigste problemet er kanskje hvor uansvarlige bankene faktisk er for sine utlån. Bankene har som kjent en meget lav egenkapitalandel, og motsetter seg så godt de kan alle krav fra myndighetene om å øke denne (mens en vanlig bedriftseier ville fått nervøst sammenbrudd om han hadde en tilsvarende lav egenkapitalandel.) I bankverden er det slik at dersom vi får et økonomisk tilbakeslag som reduserer verdien av bankenes aktiva med noen få prosent (mindre enn ti), så vil bankene være insolvente.

Den eneste garantien som da finnes for at pengene er disponibel på din konto, er statens banksikringsfond som alltid garanterer for inntil to millioner kroner per innskyter i alle bankene som har norsk konsesjon. (Som kjent arbeider EU gjennom EØS for å redusere dette beløpet til deres norm på 100.000 euro.)

Denne garantien må betraktes som et betydelig subsidium til bankene (enten garantien er på EU-nivå eller enda mer, på dagens norske nivå), spesielt er dette relevant å påpeke i disse dager hvor bankene klager over at de må øke sin egenkapitalandel med noen ytterst få prosent for at de skal sikres bedre mot neste finansielle tilbakeslag.

Statens Banksikringsfond gir altså innskyterne (= låntakerne) en viss garanti for at de får ut pengene de har lånt i banken i en krisesituasjon, men altså bare delvis. Full sikkerhet, og uten at det belaster skattebetalerne, får vi bare ved forslaget om såkalt «100 prosent penger», forslaget som ble lansert av Michael Kumhof i IMF for halvannet år siden. Kort fortalt går dette forslaget ut på at hvis en bank ønsker å yte lån, så må det sikres ved at banken skaffer seg en garanti i sentralbanken for det tilsvarende beløp til en viss (lav) rente. Dermed har man innført en reell lånekostnad for de private bankene, og først da kan de si, slik de ynder å si, at de lever av rentemarginen. Og som studien fra IMF viser, så vil dette også ha som en viktig effekt at statens gjeldsposisjon vil forbedres dramatisk: siden bankene må skaffe seg 100 prosent sikkerhet fra sentralbanken for all ny kreditt som blir utstedt, så vil staten i neste omgang sitte med svære fordringer mot de private bankene. Og aller viktigst, de private bankene kan dermed gjenoppta sin egentlige rolle som formidlere av sparemidler og som långivere, mens sentralbanken overtar rollen som den som bestemmer pengemengden i samfunnet.

(Anton Hellesøy <anton@fusi.no> er sosialøkonom)

BØRRE LUDVIGSEN <b@hiof.no> +47 908 24 608